dragracingI Dragracing skal man, fra stillestående start, tilbakelegge 1/4 eller 1/8 engelsk mil så raskt som mulig. Bilene kjører på asfalt eller betongdekke, og banene har også en bremsestrekning på minst 700 meter etter mål, ettersom bilene trenger lang tid på å stanse. Bilene har også fallskjerm som hjelper dem med nedbremsingen.

Sporten utøves også med motorsykler, snøskutere og racerbåter. Både menn og kvinner deltar, og de stiller i samme klasse.


Sportens historie

Dragracing har sitt opphav i USA. Den dukket opp i California på 1930-tallet, og de første konkurransene ble kjørt med vanlige, trimmede personbiler. Disse kaltes Hot Rod. National Hot Rod Association (NHRA) ble grunnlagt i 1951, og begynte å arrangere konkurranser. Disse løpene ble først og fremst kjørt på flyplasser, parkeringsplasser og rette motorveistrekninger.

I 1965 ble sporten anerkjent av FIA (Det internasjonale bilforbundet). De arrangerer EM hvert år. I Norden var det Sverige som var først til å arrangere Dragracingstevne, i 1968.

De første norske klubbene dukket opp i 1958, men det ble ikke arrangert konkurranser før i 1978. Fra 1983 har det vært arrangert EM-runder ved Gardermoen flyplass. Sporten er en del av Norges Bilsportforbund.


Konkurransen


Det kjøres kvalifisering først, der bilene kjører på tid. Tiden de bruker avgjør hvem de skal starte mot i elimineringsrundene. Bilene starter to og to sammen i elimineringsrundene. Før løpene starter, får førerne varme opp dekkene med en såkalt burnout. Da blir det også liggende litt gummi i startområdet, som gjør det lettere å komme i gang. Løpene startes elektronisk med lys. Når den første utøveren har brutt lysstrålen, må den andre bilen gjøre det samme innen sju sekunder, ellers blir føreren diskvalifisert. Etter at de to bilene har brutt lysstrålen, vil løpet starte etter 0,8 til 1.3 sekunder. Starttiden varieres tilfeldig av startsystemet. Hvis en bil starter for tidlig, blir føreren diskvalifisert. Hvis ingen blir diskvalifisert, er det den første over målstreken som vinner.

Både reaksjonstiden og akselerasjonen er viktig for å kunne vinne. Farten måles også. Bilen som vinner hvert løp, går videre til neste runde, mens taperen går ut av konkurransen. Vinnerne kjemper deretter mot andre vinnere, og slik fortsetter det helt til det bare er to biler igjen. De kjører et finaleløp.


Andre klasser


I denne sporten konkurreres det også med motorsykler. Der kjøres det flere klasser, med ulike regler, men hovedreglene er de samme. Man kjører to og to sammen, og taperen i hvert løp blir slått ut, til det er bare to førere igjen som kjører finalerunden.

Dragracing med snøskuter er også en populær sport, og i tillegg konkurreres det med racerbåter. Prinsippet er det samme for alle konkurranseformene.


Dragracing i Norge


Det er fire Dragracingbaner i Norge. De er plassert på Gardermoen, Frøya i Trøndelag, Valle i Setesdal og Hell i Stjørdal. Banen på Gardermoen (Gardermoen Raceway) er den eneste som har en godkjent 402,33 meters strekning for alle klasser (1/4 engelsk mil).

Under dragracingkonkurranser er det vanlig at depoet er åpent. Det betyr at tilskuerne kan gå og se på bilene. Norske utøvere har mange gode plasseringer internasjonalt.